Jeg hater følelsen på at noen følger etter meg.

Ja, jeg er redd min egen skygge.

Likevel pleier jeg ikke å tro at alle følger etter meg. Være seg om det er på gata eller i skogen. Men de gangene jeg får den følelsen er det utrolig ekkelt.

I fjor sommer var jeg på en sommerfest. Hadde tenkt å ta siste bussen hjem, den rakk jeg akkurat ikke. Så jeg fant ut at jeg kunne gå, kjølig i lufta og bare nedoverbakker hjem.
Jeg hadde god oversikt lange veier alle veier og så ikke et menneske noe sted. Så kom jeg til "krysset" der jeg kan velge om jeg skal ta omveien via bebodd strøk eller snarveien som ligger øde til. Siden det ikke var et menneske noe sted tok jeg snarveien.

Etter ca 50 meter hørte jeg plystring bak meg. Sånn kontaksøkende ekkel plystring. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg var sikker på at jeg ville ikke ha kontakt.
Jeg gikk så fort jeg orket, og fyren gikk etter.
Da jeg var ca 50-100 meter fra bakketoppen kom det en mann gående. Lurte litt febrilsk på om jeg skulle be han vente til jeg var kommet meg ned, men fant ut at jeg kunne løpe. Men han som gikk bak meg snudde plutselig da.
Kom meg vel hjem på mine skjelvende bein.

I dag, midt på dagen, skulle jeg gå til Dattern. Det tar ca 1 time å gå, en halvtime på en ganske øde turvei. Skjønt jeg pleier oftest å møte andre der, og uten at det har skremt meg selv om de går bak meg.
Men i dag... Jeg gikk forbi bussholdeplassen, stod masse folk der. Sambo kjørte forbi akkurat da jeg passerte holdeplassen, vi vinka i forbifarten og jeg gikk videre. Ringte han og snakket litt, og lurte på om jeg rakk å gå helt til Dattern. Sa også at det tar ca en halvtime på den øde turveien.
Da jeg skulle legge telefonen i lomma så jeg plutselig at en fyr gikk nesten oppå meg. Nesten så han hadde haka si på skulderen min. Folk flest holder litt mer avstand når jeg går med hundene.
Denne mannen hadde også gått mot bussholdeplassen (jeg gikk fra holdeplassen) i et veldig sakte tempo. Da han gikk bak meg gikk han fort.

Jeg hater også den følelsen av å være pingle, å se spøkelser ved høylys dag.

Men jeg stoppet og ba hundene komme helt til meg så mannen fikk gå forbi. Jeg gikk forbi den øde turveien for å stagge den ekle mavefølelsen jeg fikk. Titta litt etter mannen og da gikk han mye saktere igjen.

Ringte Dattern og ba henne møte meg der jeg var, jeg. Feiga skikkelig ut gitt.


Jeg kan ikke fordra filmer eller spill hvor det lurer skummelt rundt hjørnet. Det er så utrolig slitsomt å være redd. Så jeg føler absolutt ingen trang til å gjøre det "live", spes ikke å være hovedpersonen.

Er i grunn litt nysgjerrig på hva hundene ville gjort om noen overfalt meg. Ville de vært avstandstøffe som de alltid er, og stå på en meters avstand å bjeffe. Eller ville de gjort noe mer iherdig for å hjelpe meg.

Jeg skal ALDRI finne det ut! Bare lure på det...