Ei venninne skulle se om hun fikk endret bloggen min litt, men hun fikk det ikke slik hun ville.

Ellers har jeg startet på stevne i lydighet med begge voffene mine. Det gikk veldig bra!
Shandy kom på 5. plass i klassen og fikk opprykk til klasse 2 :)
Chira fikk ikke opprykk. Det var kaldt og lenge å vente. Jeg fryktet at hun skulle protestere verre enn hun gjorde, som å sette seg på plass bak-frem på feil side, sette seg opp under fellesdekken og sånt. Men hun klarte fint å se totalt uinteressert ut, hadde man fått poeng for det ville hun glatt fått en 10'er. Også hørte hun faktisk på meg og kom tilbake da hun var på vei ut av ringen mellom øvelsene. Jeg er kjempefornøyd og jeg digger bikkjene mine.
Var faktisk ikke så nervøs da dagen kom som jeg var i ukene før, jeg var så nervøs at jeg omtrent pissa på meg når jeg tenkte på stevnet.

Til søndag skal vi starte igjen. Jeg bare gleder meg, skjønt nervene kommer vel. Uansett så kan det ikke gå dårligere enn helt på trynet *heise på skuldrene*
Målet er at vi skal ha det moro, samt treffe folk og hunder :)

Jeg hater følelsen på at noen følger etter meg.

Ja, jeg er redd min egen skygge.

Likevel pleier jeg ikke å tro at alle følger etter meg. Være seg om det er på gata eller i skogen. Men de gangene jeg får den følelsen er det utrolig ekkelt.

I fjor sommer var jeg på en sommerfest. Hadde tenkt å ta siste bussen hjem, den rakk jeg akkurat ikke. Så jeg fant ut at jeg kunne gå, kjølig i lufta og bare nedoverbakker hjem.
Jeg hadde god oversikt lange veier alle veier og så ikke et menneske noe sted. Så kom jeg til "krysset" der jeg kan velge om jeg skal ta omveien via bebodd strøk eller snarveien som ligger øde til. Siden det ikke var et menneske noe sted tok jeg snarveien.

Etter ca 50 meter hørte jeg plystring bak meg. Sånn kontaksøkende ekkel plystring. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg var sikker på at jeg ville ikke ha kontakt.
Jeg gikk så fort jeg orket, og fyren gikk etter.
Da jeg var ca 50-100 meter fra bakketoppen kom det en mann gående. Lurte litt febrilsk på om jeg skulle be han vente til jeg var kommet meg ned, men fant ut at jeg kunne løpe. Men han som gikk bak meg snudde plutselig da.
Kom meg vel hjem på mine skjelvende bein.

I dag, midt på dagen, skulle jeg gå til Dattern. Det tar ca 1 time å gå, en halvtime på en ganske øde turvei. Skjønt jeg pleier oftest å møte andre der, og uten at det har skremt meg selv om de går bak meg.
Men i dag... Jeg gikk forbi bussholdeplassen, stod masse folk der. Sambo kjørte forbi akkurat da jeg passerte holdeplassen, vi vinka i forbifarten og jeg gikk videre. Ringte han og snakket litt, og lurte på om jeg rakk å gå helt til Dattern. Sa også at det tar ca en halvtime på den øde turveien.
Da jeg skulle legge telefonen i lomma så jeg plutselig at en fyr gikk nesten oppå meg. Nesten så han hadde haka si på skulderen min. Folk flest holder litt mer avstand når jeg går med hundene.
Denne mannen hadde også gått mot bussholdeplassen (jeg gikk fra holdeplassen) i et veldig sakte tempo. Da han gikk bak meg gikk han fort.

Jeg hater også den følelsen av å være pingle, å se spøkelser ved høylys dag.

Men jeg stoppet og ba hundene komme helt til meg så mannen fikk gå forbi. Jeg gikk forbi den øde turveien for å stagge den ekle mavefølelsen jeg fikk. Titta litt etter mannen og da gikk han mye saktere igjen.

Ringte Dattern og ba henne møte meg der jeg var, jeg. Feiga skikkelig ut gitt.


Jeg kan ikke fordra filmer eller spill hvor det lurer skummelt rundt hjørnet. Det er så utrolig slitsomt å være redd. Så jeg føler absolutt ingen trang til å gjøre det "live", spes ikke å være hovedpersonen.

Er i grunn litt nysgjerrig på hva hundene ville gjort om noen overfalt meg. Ville de vært avstandstøffe som de alltid er, og stå på en meters avstand å bjeffe. Eller ville de gjort noe mer iherdig for å hjelpe meg.

Jeg skal ALDRI finne det ut! Bare lure på det...

Tiden går *pittelitt panikk*
På 20 årsdagen min ble jeg kaldt "gammal hurpe" av noen gutter som knuste flasker. Ja, jeg sa selvfølgelig at det var unødvendig av dem å knuse flasker. "Kjeft'a gamle hurpe", sa de og løp.
Det er snart 20 år siden...

og nå ER jeg gammal hurpe!

billmrk: gammalhurpe/40

Jeg elsker våren....

og vinteren og høsten..

egentlig sommeren også..

Jeg nyter vårsolen i fulle drag.
Har puslet ute i dag med å skru sammen utemøblene her på hytta, i tynn genser. Hundene har tuslet rundt og kosa seg. De ville vel kosa seg mer om de gikk løse, men..

Jeg elsker å kunne nyte solen, kjenne varmen av den... nå som det ikke er så varmt.
Men jeg elsker absolutt ikke plussgrader over et parogtjue. Og det er teit å grue seg til det allerede nå.

Husker enda panikken som grep meg for et par år siden, kjenner følelsen og ønsker den ikke igjen. Jeg stod ute, her på hytta. Sambo og en kompis dro ut med båten. Det var så varmt, første ordentlige varme dagen.
I panikken lurte jeg på hvordan jeg skulle ta livet av meg, for jeg orket ikke en varm sommer til. Det varte bare et par sekunder.
For jeg vil ikke dø. Jeg elsker så absolutt livet! Jeg har det bare ikke så bra når det er varmt. Faktisk har jeg det helt jævelig.

Det er som når smertehelvete er på sitt verste, da har jeg lyst til å være død til det verste er over. Bare den stunden, ikke ellers. Slik er det med varmen. Kunne godt vært død akkurat på det varmeste.

Også maset da, det er visst opplest og vedtatt at alle skal sitte ute og nyte sommeren.
Hvorfor er det det?

I fjor stod jeg opp grytidlig og gikk tur med hundene, før varmen tok tak. Det stopper seg når man har en kropp som normalt våkner klokken 10.30. Men funker noen dager.

I byen sjekker jeg himmelen om det er skyer som kommer til å skygge for solen. Hvor jeg kan gå til hvilke tider hvor skygger av hus/trær faller osv.

Her på hytta tar jeg et morgenbad og kjøler meg ned før frokost. Så tar jeg et etter frokostbad. Før lunsjbad... etter lunsjbad. Før middagbad, etter middagbad.
Eller rett og slett bare et bad... eller 5!
Jeg elsker å ligge og vake i vannet.
Og jeg digger når det er folk her som elsker å bade like lenge som meg, eller om det er mange nok folk som kan avløse hverandre.
Da har jeg det bra da! Selv om det er over etparogtjue grader.

Jupp, livet er oftest ganske herlig året rundt.

Men nå nyyyyter jeg våren.

Dattern har passet hundene mine noen dager. Tidlig en kveld ringte hun, "vi er ute på kveldstur og Chira halter"
Det regnet, og Chira liker absolutt ikke regn! Så hun haltet når de gikk _fra_ hjem. Snudde de og gikk hjemover så haltet hun ikke. Sånn prøvde dattern noen ganger. Haltet på vei _fra hjem, ingen halting på vei hjem..
Når bikkja skjønner at hun må halt til hun er helt hjemme, DA er hun virkelig utspekulert.

sier at noe ikke stemmer. Og jeg vet ikke hva det er.

Gid den kunne snakke!

Før leste jeg en del. Lettleste og ikke så lange bøker. Spesielt da jentene mine var små, da hadde jeg en bok på toalettet. Så satt jeg der og leste for å få litt fred.
Ville nok ikke fått fred om jeg la meg i senga. Men når jeg satt på toalettet og sa de måtte holde seg unna fordi det luktet vondt var det ikke vanskelig å få noen minutters ro :)
Da eldste kom i tenårene fant vel hun ut det samme som meg. Bare at hun leste i den samme boka som meg.

Nå har jeg ikke lest på mange år. Det funker liksom ikke. Husker ikke hva jeg leser om... kanskje ikke så rart når øynene ramler fra den ene linja til den neste og opp igjen.

Nå har jeg kjøpt meg lydbøker. Bestillte noen på nett. Kjøpte meg iPod shuffelsak, som jeg ikke får en lyd ut av. Nå har jeg kjøpt meg en ZENsak, og den får jeg lyd ut av. I tillegg har jeg kjøpt et par lydbøker som ligger ferdig inne i en spiller, bare for å være på den sikre siden.

Nå skal jeg "lese" igjen!

Skulle tro de aldri hadde vært utenfor døra når vi går ut. Voff meg her og voff meg der. Andre hunder skal forsøkes skremmes på lang avstand!
Jeg har i grunn gitt opp. Gitt opp til den dagen jeg får hjelp. Så jeg tar bare voffedyra inn og ber dem gå forbi møtende hunder.
Han som trener oss skal prøve å hjelpe oss litt. Han har en snill hund som ikke gjør en hund fortred. Hunden ligger bare stille og tar den julingen den eventuelt måtte få. Selv mine hunder skjønte etterhvert at de ikke trengte være redd.

I dag på tur gikk det ei dame bak meg med en liten hund. Jeg gikk på for å slippe at mine skulle utagere. Fikk selv Shandy til å gå fremover uten å bry seg så veldig om hunden bak oss, hun pleier å rygge. Etter et godt stykke bortover veien fant jeg ut at jeg måtte sette ned tempoet, ellers ville jeg ikke orket oppoverbakken litt lenger bort. Så jeg gikk til siden og sa at jeg slapp dem forbi og at jeg har "bitcher i bånd".
Nåja, sa damen, hunden hennes er så snill og gjør ingenting. Men lurte på om jeg trodde mine ville kunne skade hennes mye. Hehe..
Det gikk jo selvfølgelig bra etter litt knuffing. Ingen skader og ingen slosskamp!

Da vi var kommet til stedet vi skulle hver vår vei takker hun for turen. Og jeg sier:

"Øøøh, jo, takk for at mine fikk... eeeh.... banke hunden din"

Jeg har en TV-slave her. Hun er veldig interessert i dyreprogrammer, bjeffer noe veldig på hunder på TV.
I vinter så vi på "Black Beauty", hun lå i ene sofaen og jeg satt henslengt i stolen på andre siden av bordet. Riktig så avslappet. Chira ser ikke TV, men lå i den andre sofaen og sov under teppet.
I filmen så begynner stallen å brenne. Shandy blir helt rar i trynet, hopper ned av sofaen. Prøver å gå bak den, noe som selvfølgelig ikke går, så går hun i kroken ved peisen og gjemmer seg der.
Jeg smisker og ber henne komme til meg. Hun satt seg med ryggen mot TVen, men tødde litt opp etterhvert og tittet litt igjen innimellom.

I mitt hue skjønner jeg at hun ser hunder i TV-ruta, men ikke at hun skjønner handling på TV?

Jeg har gått tur i vårsolen i dag... MED solbriller i trynet!

I dag var det tåkete så jeg lurte på om jeg skulle droppe skogsturen og heller gå gangveiene.
Rart at alt skal bli så mye mer skummelt når det er litt halvmørkt?

Det er ikke rådyrene jeg er så redd for å treffe på i skogen, regner med at de er redd hundene. Elgen derimot, den er jeg redd. Ikke engang hundene jager skogens konge, de bare nistirrer. Litt avstandstøffe når elgen rusler avgårde for da bjeffer de.
Elgen er vel som Jack Russell Terrierene mine, de stikker om de har sjansen og angriper om de ikke har retrettmulighet.

Jeg skravler mer på tur i skogen alene enn når jeg går sammen med noen. Jeg tramper, hoster og gjør jakka mi så bråkete det går an.
I dag kom vi ut på lysløypa etter å ha gått en sti et stykke. Da vi var gått litt langs lysløypa hørte jeg noen ekle lyder bak oss rundt svingen.
Kunne det være en gal elg? Jeg vet jo ikke om de lager grufulle lyder, har jo aldri hørt en gal elg før.
Bikkjene reagerte også. Hun ene ville flykte, hun andre vill mot lyden.

Har alltid trodd at jeg ville finne et sted jeg kunne gjemme meg om jeg skulle møte en gal elg, for det gjør jeg hele tiden mens vi går.
Men jeg stod der, prøvde å få øye på det gale dyret for å se om den gikk mot eller fra meg.

Langt borti der kom en skokk med skoleelever på ski. Det var de som lagde lyden. Kanskje de var like redd som meg for å møte elg at de prøvde å skremme den vekk?

De skremte meg i hvert fall, beina mine skalv lenge etterpå. Pissredd, rett og slett.

Uansett hadde de nok skremt bort alt vilt langs lysløypa, så jeg gikk trygt resten av veien.

Jeg elsker vinteren, men jeg hater ishålka. Er usikker på hva jeg hater mest av å være redd for å ramle på isen og varme. Likevel har jeg alltid tenkt at is brodder er for gamlinger.
Og det med gamlinger og is brodder kom jeg på igjen i kveld da jeg slet for å få på meg mine *kremt*

Jeg har ikke bare et par is brodder heller, jeg har to og et halvt par. Eller er det tre og et halvt, kanskje? I tillegg har jeg et par sko som har en dings under sålen som vippes over. Vips, is brodder der også. Da blir det tre- eller fire og et halvt par.
Grunnen til det halve paret er at denne gummisåledingsen man drar på skoen ikke er så veldig pålitelig. Plutselig har den falt av, og det finner man først ut når den absolutt burde vært der. Vi var langt oppi skauen. Hadde klatret laaaangt oppover sikkert noe som er en bekk om sommeren. Langt opp betyr langt ned. Det er ikke kult når du kan gå fort på ene beinet, men er redd for å skli på det andre beinet.

Min siste investering på isbroddfronten er egentlig ikke isbrodd, men isspiral? Det fine med den er at den festes over foten også, så den kan ikke plutselig være borte. Det som ikke er like bra er at en spiral kan skli.

Ikke bare bruker jeg gamlingisbrodder, jeg har ganske mange meninger om dem også.

Ganske mange par også, for den saks skyld.

Er ikke 40 enda, men tror jeg er blitt kjerring. Skikkelig kjedelig ei også.
Nå har jeg planlagt i flere uker om å dra på en spes fest. Som de andre festene er jeg med i 2 og en halv øl, så er det stopp! Tar meg et glass brus eller vann... så sniker jeg meg stille og rolig hjem eller i seng.
Når sambo og jeg skal kose oss med god mat og litt drikke så gjør jeg akkurat det samme. Plutselig er jeg i seng og han sitter der alene og skjønner ingenting.
Så ligger jeg her da, litt irritert på meg selv.

Men samtidig; jeg våkner ikke fyllesyk i morgen heller!

Kom hjem i går etter en skogstur med hundene, så sier sambo at han har kjøpt en gave til meg.
Jeg ser den grønne elkjøp-posen ligge i sofaen.
Når menn kjøper "gave" til sin kjære på elkjøp så pleier det å være en baktanke med det, eller?

Neida, det var ikke strykejern, kjøkkenmaskin eller sånne ting.
Det var en Nintendo DS! Med to spill. Super Mario er jo obligatorisk! Men når vi snakker om det andre spillet er jeg søren ikke sikker på om jeg skal ta det som en fornærmelse...

Brain Training

Ærlig talt, mener han at jeg må trene hjernen min? Synes den har det utrolig bra i dvale jeg!

Egentlig er hjernetrim moro, men når man starter opp spillet og går gjennom det det gjør på begynnelsen så kom den med hvor gammel min hjerne er *snøft*

80 år! *host*

Nå kunne jeg skrytt på meg livserfaring, men det spurte den ikke om *sukk*

På andre forsøk fikk jeg en hjernealder på 32 år :)

Yngste som ikke kom med et knyst da Eldste hadde "sendt henne i butikken" begynte fort å skravle. Og når hun først begynte holdt hun aldri munn igjen. Hun pratet og sang like godt sovende som våken.
Hun var og er fortsatt en ablegøyer. Hun diktet opp de utroligste sangene fra hun var ganske lita. Og skikkelig fornærmet og sur hvis noen lo av alt det rare hun klarte å få ut av munnen sin.
Det er utrolig slitsomt med lyder hele tiden. Så jeg lærte henne en lek; "se hvem som klarer å være stille lengst". Hun har ikke vunnet den en eneste gang.

Men herlighet så nydelig stillheten var det sekundet hun holdt munn... før hun sa "mamma, vant jeg nå?"

Jeg hadde hørt veldig dårlig på et øre en stund, og hadde øresus. Legen min sa at jeg hadde væske i mellomøret så jeg skulle bare helle øyebadevann i nesa for da ville det dra med seg denne væske ut. Han tegnet og forklarte hvordan nese, svelg og ører går sammen baki inni der.
Jeg gjør jo som legen sier. Jo mer jeg skyllet jo dårligere hørte jeg på andre øret også, dessuten ble jeg skikkelig dårlig av å holde hodet så langt bakover. Så jeg ga opp etter et par uker. Jeg hørte jo ingenting!
Etter et år eller to bestillte jeg time hos øre, nese, hals lege. Ting Tar Tid!
Han lo av meg! Kunne informere om at voksne ikke har væske i mellomøret, ellers kalt øreverk, om man ikke har vært plaget med øreverk da de var små. Halloo, hadde legen min sagt øreverk så hadde jeg visst at jeg ikke hadde det.
Han tittet og gjorde noen greier og sa jeg måtte komme å ta hørselstest. Hvilket jeg gjorde.
Damen som styret med hørselstesten sa jeg skulle gjenta ordene jeg hørte. Spurte etter første ordet om jeg virkelig skulle gjenta, hvilket hun bekreftet.
Damen stirret veldig ned på greia satt og ristet, så jeg gjennom ruten.
Men jeg skulle jo gjenta det jeg hørte, ikke min skyld at jeg hørte bare noen merkelige lyder og ikke ord.
Ørelegen skulle sende meg til en annen spesialist, også fordi jeg var mye svimmel. De styret noe veldig med sine tester. Jeg reagerte feil! Øøøh, hvordan reagerer man riktig da?
Så måtte jeg på riksen. De gjorde sine tester og sa jeg hadde en øresykdom. Jaja, greit nok. Med en operasjon regnet de med at øret ville bli bra. Kvitt øresus, svimmelhet, samt høre bedre.
Det var en liten risiko med operasjonen og det var at jeg faktisk kunne bli helt døv på det øret, "men det betyr i grunn ingenting for din del, sånn det er nå har du ikke bruk for øret likevel". Han prøvde å la være å le.
Tja, hva skal jeg si om resultatet?
Øresusen er der! Svimmelheten også! Men jeg hører ca 60% mot ca 20% før.

For en lykke for en som er passe ovefølsom for lyder.

Jeg lå i senga mi, godt under dyna etter å ha blitt kjørt hjem fra jobb. Hvilket ikke var så uvanlig, lite visste jeg da om ME. Et par-tre dager sovende gjorde nesten susen, holdt ihvertfall noen dager igjen.

Uansett, jeg lå der, ute av stand til å gjøre annet enn det. Så kjenner jeg noe som blir stukket i øret mitt. Og smellet! Faen, nå er jeg død, tenkte jeg.
Så kjente jeg noe i øret igjen og konstanterte at jeg ikke døde første gangen. Ser de at jeg ikke døde, lurte jeg på. Og det smalt på nytt.
Etter litt åpner jeg øynene forsiktig og der står min herlige eldste med øretermometeret.
Jeg var ikke skutt!

Jeg ble bare tatt tempen på....

Ja, gått, nesten bokstavelig talt. Tråkket løype og gått et par runder. Gikk litt opp i bakken, til før svingen og gled ned igjen. Godt vi er godt skjermet her ellers kunne noen trodd jeg var -ikke helt god-.

Balansen er ikke helt i orden, kan man si. Tryner med en gang det går fortere enn gangfart. Det gjorde jeg sist jeg prøvde ihvertfall, nå gikk jeg ikke fortere enn gangfart bortsett fra ned bakken.

Sist jeg gikk på ski, eller med ski da. Så var jeg med en kompis. Og da var balansen min enda mer ute å kjøre. Han sa han hadde vært på skitur og jeg hadde gått tur med skiene mine. Mulig jeg holdt skiene mer i hendene enn på beina... men søren heller; La meg kalle det skitur a?

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å koordinere ski, bein, staver, armer og kropp til å svinge i fart.
Inne i hodet mitt er det jo så enkelt, skøyte avgårde og kose seg. Men med en gang skia er på beina er det helt annet enn enkelt. Skia føles som limt i bakken, hvilket de overhodet ikke er. Det er bare når jeg skulle ha svingt de er det.

Jeg var veldig oppsatt på at eldste skulle få være med å ta del i yngste. Ikke at det var så enkelt i begynnelsen.

Eldste hadde med yngste rundt hjemme i dukkevogna si og i vippestolen. En dag dyttet hun vippestolen inn på rommet, etter litt kom eldste ut alene. "Hvor er yngste hen da?", spurte jeg. "I butikken", sa eldste, "men hun kan jo ikke gå i butikken alene", sa jeg. "Jo!", sa hun, "men hun blir lei seg om hun er alene, kan du ikke hente henne da?", "Nei, er i butikken", sa jenta. Ingen velvilje å spore der, så jeg gikk for å hente yngste mens eldste ble på stua. Ingen beibi og ingen vippestol på rommet. Det er ikke bare enkelt å gjemme en vippestol med unge i heller, liksom. Tittet under senga og inne i skapene.... ingen unge og ingen vippestol. Spurte eldste igjen hvor yngste var og eneste svaret jeg fikk var at hun var i butikken. Var bare å begynne å lete for meg selv da. Var ikke en lyd å høre fra hun som var i butikken heller (og det kommer jeg tilbake til en annen dag). I en leilighet på 72 kvadrat er det ikke så mye å lete gjennom heller... men jeg fant henne ikke!


Begynt å bli lettere panisk, kunne jeg ha glemt henne... selv om jeg var veldig sikker på at eldste dyttet henne i vippestolen inn på rommet sitt sist jeg så henne.


Til slutt kom eldste og sa at yngste var ferdig i butikken. Jeg fulgte halvspentredd med... inn på mitt soverom. Mitt soverom? Jeg hadde klesskap, en kommode og en seng... og jeg hadde titte inn der, til og med bak senga i glippen mellom senga og veggen.


Hun åpnet skapdøren min! Skapet mitt var for lite til å få skøvet inn vippestolen?


Og det var det! Det var ikke plass til å skyve vippestolen inn, men den kunne vippes inn!


Der hang hun gitt!

Da vi bodde hjemme alle sammen, jentene mine og jeg, så hadde jeg eldste som en pekepinn når jeg var helt på jordet.


Som da yngstejenta mi og jeg skulle lage taco. Vi stekte kjøttdeig og skar opp salat. Jeg ber yngste ta ut en boks mais. Jenta ser dumt på meg "mais?"


Hun kan være litt "blond" innimellom. "Ja", sa jeg. Jenta så fortsatt ut som et spørsmålstegn. Så da dytter jeg det inn med t-skje
"Du vet vel hva m a i s er!", sier jeg litt småirritert. "Joda, jeg vet jo det", sier hun. "Ja, så kanskje du klarer å ta ut en boks MAIS også da?", sier jeg. Tilfeldigvis titter jeg bort på eldste i sofaen, hun sitter og rister.


"Øøøh, har jeg gjort noe galt nå?", spør jeg. Hun braser ut i latter...


Ordet mais hadde ikke kommet ut av min munn en eneste gang, men derimot ris! Og ris hadde yngste fått stavet klart og tydelig opp, ned og i mente.





Hør hva jeg mener, ikke hva jeg sier!

Jeg har alltid ønsket meg hund. Kan fortsatt huske jeg hørte foreldrene mine diskutere "hun går jo lei etter kort tid og jeg har ikke lyst til å gå tur i all slags vær"

Men jeg var kanskje i nærheten av å få hund da jeg var 13-14 år. En mann i nabolaget hadde en vakker hund, den var veldig lydig også. Etter at jeg hadde snakket med mannen noen ganger kunne jeg få lov til å passe hunden, men først bli kjent med dem.

Jeg passet hunden hver dag, gikk turer og koste oss. Etter en stund skulle mannen flytte til sentrum og spurte om jeg ville overta hunden, han skulle betale kurs for oss slik at ting gikk i orden.

Det ble ikke slik! Sist jeg så han var på togstasjonen, han sa "Vil du ikke ha hunden?". "Jo", svarte jeg, "Jeg begynner jo å lure siden du ikke kommer opp lenger", sa han. "Ja", sa jeg "hvis du tenker deg om så skjønner du sikkert hvorfor".

Nå har jeg fått meg min egen hund! Den er sånn halvveis lydig, vi går på kurs og vi koser oss masse. Faktisk har jeg vel to hunder, for kjæresten min fikk hund noen dager før meg og da ble jeg helfrelst. Så flyttet vi sammen, så da ble det et herlig kaos.

For etter jeg fikk barn bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ha hund. Jeg er min mors datter, for nå var jeg der; jeg ville ikke gå tur i all slags vær. Ungene mine krevde sitt osv.

Men jeg har passet mange hunder fra jeg nesten fikk hund til jeg faktisk fikk hund.

En hund passet jeg for ei venninne, det var før jeg fikk barn. Den ga jeg bort til ei dame som bodde på småbruk. Venninnen min jobbet for mye til å ha hund, andre interesser osv. Så det var greit det, altså.

Også passet vi hunden til pappa til yngste dattern min et par uker. Den var blanding av schäfer og.... dinosaur?. Diger var valpen på 6 mnd, rakk meg opp til rompa. Ble anbefalt av en hundemann at det ikke var hunden for meg med såpass små barn. Lurt!



Jeg fikk altså helt min egen hund, egentlig når jeg ikke ønsket meg det lenger. Helt uten å måtte være redd for å bli antastet, uten å være redd for at døra skulle bli smekket igjen når jeg skulle gå ut for så å bli befølt, helt uten å få høre hvor sexy jeg var, helt uten å måtte titte inn på sovealkoven for å se pornobladene og helt uten å måtte se en naken ekkel mann når jeg åpnet døren for å ta ut hunden (entreen var ca 1,5 kvadrat og han visste jeg kom inn døra 1 minutt før jeg åpnet) og fikk høre at om han var naken så skulle jeg ikke bry meg. Jeg ble redd til slutt og turde ikke gå opp for å hente hunden, jeg ba på mine knær til venner for at de skulle bli med meg. Men det gikk ikke i lengden enda så mye jeg ville ha hunden.



Nå har jeg min egen. Bare å legge pengene på bordet, skrive under kontrakt og fikk forsikringer om at de gjerne ville ta henne tilbake om det skulle bli for mye hund for meg. Så enkelt!



Og det er jeg som må tvinge hunden ut i all slags vær!



Jeg har fått en liten hund.... trallallala *nynne*

Kanskje jeg er blitt inspirert av bloggverdenen, så jeg får prøve å se.
Og fordi jeg har så utrolig fantasi så ble bloggen min hetende "Snøskavler". Joda, jeg elsker absolutt vinteren. Takler varmen veldig dårlig, nemlig. Men også fordi jeg har ei herlig venninne, hun elsker sol og varme og har vel kanskje tatt bloggnavn etter det? Jepp, hermegåsa med elendig fantasi. Som da hun kalte meg "blomman" og jeg tenkte vel og lenge på noe pent å kalle henne... og det ble "bananflua mi". Hun liker å være flua mi altså, selv om jeg nok kunne funnet noe penere i ettertid... når jeg bare fikk tenkt meg godt om.
Jaja, har man ME-hue, så har man det. Har da kommet verre ting ut av snakketøyet både før og etter. Noen ganger virker bare topplokket overhodet ikke, oftest virker det litt i det minste.