Jeg folder mine hender små

I takk og bønn til deg


La alle barn i verden få


Det like godt som jeg




Skulle ønske alle barn i verden ville få det like godt som deg, lillegull!

Jeg leser støtt og stadig på nett om hundefolk som klager over andre hundefolk. Ala "hunden deres kom løpende rett bort til min", "de hadde ikke kontroll", "hunden deres knurret på min", "kom en hund og forstyrret treningen" osv osv. På de 3 årene jeg har hatt hund har vi gått mye i skogen, ikke en eneste gang har jeg møtt noen som er blitt sure for at mine er løse. Er vel sjeldent vi møter folk som har egne hunder i bånd. Hundene velger selv hvor nær kontakt de vil ha, så går de videre.
Jeg roper alltid hundene inn for de er noen skikkelig bitcher, da får jeg oftest høre "la de gå, det går bra".
I dag på tur traff vi to store hunder, høflige som de var holdt de seg unna til eierene kom. Da måtte den ene sjekke ut disse bitchene litt mer. Så vi slapp hundene og det gikk seg til. De begynte å leke til og med.
Eneste sure folkene jeg møter på tur går på ski eller sykler, fotfolk med eller uten hund er bare blide!

Jeg som elsker vinteren gleder meg faktisk til skiløypene tiner bort. Det er visst ikke plass til fotfolk i skogen når det er skiløyper. De vet ikke hva de snakker om når de skriker at jeg burde ha på ski neste gang. Jeg er livsfarlig på ski! Ikke bare for meg selv, men for andre også. Kan man ikke koordinere bevegelser så kan man ikke, ikke hjelper det med elendig balanse heller.
Løse hunder i skiløypa! Ja, er det noe bedre å ha de i bånd så skiløperne kan surre seg inn i båndene?
Jeg prøver virkelig å holde meg mest mulig unna skiløyper! Men det er umulig å gå tur når snøen rekker meg opp til livet. Har tenkt lenge på å få meg truger, men hundene mine vil likevel drukne i snøen. De er under 30 cm høye.
Vi har ikke så lang tid hvor hundene kan løpe og kose seg før viltet får små og det blir båndtvang.
Nå er det ikke skiløperne sin skyld at jeg har hund, men det er ikke min skyld at de går på ski heller. Likevel går det an å gi plass og vise hensyn til alle parter!

Ikke at jeg gleder meg til kamikazesyklistene prøver å kjøre meg ned på gangveier heller...

Ei venninne skulle se om hun fikk endret bloggen min litt, men hun fikk det ikke slik hun ville.

Ellers har jeg startet på stevne i lydighet med begge voffene mine. Det gikk veldig bra!
Shandy kom på 5. plass i klassen og fikk opprykk til klasse 2 :)
Chira fikk ikke opprykk. Det var kaldt og lenge å vente. Jeg fryktet at hun skulle protestere verre enn hun gjorde, som å sette seg på plass bak-frem på feil side, sette seg opp under fellesdekken og sånt. Men hun klarte fint å se totalt uinteressert ut, hadde man fått poeng for det ville hun glatt fått en 10'er. Også hørte hun faktisk på meg og kom tilbake da hun var på vei ut av ringen mellom øvelsene. Jeg er kjempefornøyd og jeg digger bikkjene mine.
Var faktisk ikke så nervøs da dagen kom som jeg var i ukene før, jeg var så nervøs at jeg omtrent pissa på meg når jeg tenkte på stevnet.

Til søndag skal vi starte igjen. Jeg bare gleder meg, skjønt nervene kommer vel. Uansett så kan det ikke gå dårligere enn helt på trynet *heise på skuldrene*
Målet er at vi skal ha det moro, samt treffe folk og hunder :)

Jeg hater følelsen på at noen følger etter meg.

Ja, jeg er redd min egen skygge.

Likevel pleier jeg ikke å tro at alle følger etter meg. Være seg om det er på gata eller i skogen. Men de gangene jeg får den følelsen er det utrolig ekkelt.

I fjor sommer var jeg på en sommerfest. Hadde tenkt å ta siste bussen hjem, den rakk jeg akkurat ikke. Så jeg fant ut at jeg kunne gå, kjølig i lufta og bare nedoverbakker hjem.
Jeg hadde god oversikt lange veier alle veier og så ikke et menneske noe sted. Så kom jeg til "krysset" der jeg kan velge om jeg skal ta omveien via bebodd strøk eller snarveien som ligger øde til. Siden det ikke var et menneske noe sted tok jeg snarveien.

Etter ca 50 meter hørte jeg plystring bak meg. Sånn kontaksøkende ekkel plystring. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg var sikker på at jeg ville ikke ha kontakt.
Jeg gikk så fort jeg orket, og fyren gikk etter.
Da jeg var ca 50-100 meter fra bakketoppen kom det en mann gående. Lurte litt febrilsk på om jeg skulle be han vente til jeg var kommet meg ned, men fant ut at jeg kunne løpe. Men han som gikk bak meg snudde plutselig da.
Kom meg vel hjem på mine skjelvende bein.

I dag, midt på dagen, skulle jeg gå til Dattern. Det tar ca 1 time å gå, en halvtime på en ganske øde turvei. Skjønt jeg pleier oftest å møte andre der, og uten at det har skremt meg selv om de går bak meg.
Men i dag... Jeg gikk forbi bussholdeplassen, stod masse folk der. Sambo kjørte forbi akkurat da jeg passerte holdeplassen, vi vinka i forbifarten og jeg gikk videre. Ringte han og snakket litt, og lurte på om jeg rakk å gå helt til Dattern. Sa også at det tar ca en halvtime på den øde turveien.
Da jeg skulle legge telefonen i lomma så jeg plutselig at en fyr gikk nesten oppå meg. Nesten så han hadde haka si på skulderen min. Folk flest holder litt mer avstand når jeg går med hundene.
Denne mannen hadde også gått mot bussholdeplassen (jeg gikk fra holdeplassen) i et veldig sakte tempo. Da han gikk bak meg gikk han fort.

Jeg hater også den følelsen av å være pingle, å se spøkelser ved høylys dag.

Men jeg stoppet og ba hundene komme helt til meg så mannen fikk gå forbi. Jeg gikk forbi den øde turveien for å stagge den ekle mavefølelsen jeg fikk. Titta litt etter mannen og da gikk han mye saktere igjen.

Ringte Dattern og ba henne møte meg der jeg var, jeg. Feiga skikkelig ut gitt.


Jeg kan ikke fordra filmer eller spill hvor det lurer skummelt rundt hjørnet. Det er så utrolig slitsomt å være redd. Så jeg føler absolutt ingen trang til å gjøre det "live", spes ikke å være hovedpersonen.

Er i grunn litt nysgjerrig på hva hundene ville gjort om noen overfalt meg. Ville de vært avstandstøffe som de alltid er, og stå på en meters avstand å bjeffe. Eller ville de gjort noe mer iherdig for å hjelpe meg.

Jeg skal ALDRI finne det ut! Bare lure på det...

Tiden går *pittelitt panikk*
På 20 årsdagen min ble jeg kaldt "gammal hurpe" av noen gutter som knuste flasker. Ja, jeg sa selvfølgelig at det var unødvendig av dem å knuse flasker. "Kjeft'a gamle hurpe", sa de og løp.
Det er snart 20 år siden...

og nå ER jeg gammal hurpe!

billmrk: gammalhurpe/40

Jeg elsker våren....

og vinteren og høsten..

egentlig sommeren også..

Jeg nyter vårsolen i fulle drag.
Har puslet ute i dag med å skru sammen utemøblene her på hytta, i tynn genser. Hundene har tuslet rundt og kosa seg. De ville vel kosa seg mer om de gikk løse, men..

Jeg elsker å kunne nyte solen, kjenne varmen av den... nå som det ikke er så varmt.
Men jeg elsker absolutt ikke plussgrader over et parogtjue. Og det er teit å grue seg til det allerede nå.

Husker enda panikken som grep meg for et par år siden, kjenner følelsen og ønsker den ikke igjen. Jeg stod ute, her på hytta. Sambo og en kompis dro ut med båten. Det var så varmt, første ordentlige varme dagen.
I panikken lurte jeg på hvordan jeg skulle ta livet av meg, for jeg orket ikke en varm sommer til. Det varte bare et par sekunder.
For jeg vil ikke dø. Jeg elsker så absolutt livet! Jeg har det bare ikke så bra når det er varmt. Faktisk har jeg det helt jævelig.

Det er som når smertehelvete er på sitt verste, da har jeg lyst til å være død til det verste er over. Bare den stunden, ikke ellers. Slik er det med varmen. Kunne godt vært død akkurat på det varmeste.

Også maset da, det er visst opplest og vedtatt at alle skal sitte ute og nyte sommeren.
Hvorfor er det det?

I fjor stod jeg opp grytidlig og gikk tur med hundene, før varmen tok tak. Det stopper seg når man har en kropp som normalt våkner klokken 10.30. Men funker noen dager.

I byen sjekker jeg himmelen om det er skyer som kommer til å skygge for solen. Hvor jeg kan gå til hvilke tider hvor skygger av hus/trær faller osv.

Her på hytta tar jeg et morgenbad og kjøler meg ned før frokost. Så tar jeg et etter frokostbad. Før lunsjbad... etter lunsjbad. Før middagbad, etter middagbad.
Eller rett og slett bare et bad... eller 5!
Jeg elsker å ligge og vake i vannet.
Og jeg digger når det er folk her som elsker å bade like lenge som meg, eller om det er mange nok folk som kan avløse hverandre.
Da har jeg det bra da! Selv om det er over etparogtjue grader.

Jupp, livet er oftest ganske herlig året rundt.

Men nå nyyyyter jeg våren.

Dattern har passet hundene mine noen dager. Tidlig en kveld ringte hun, "vi er ute på kveldstur og Chira halter"
Det regnet, og Chira liker absolutt ikke regn! Så hun haltet når de gikk _fra_ hjem. Snudde de og gikk hjemover så haltet hun ikke. Sånn prøvde dattern noen ganger. Haltet på vei _fra hjem, ingen halting på vei hjem..
Når bikkja skjønner at hun må halt til hun er helt hjemme, DA er hun virkelig utspekulert.