Jeg hadde hørt veldig dårlig på et øre en stund, og hadde øresus. Legen min sa at jeg hadde væske i mellomøret så jeg skulle bare helle øyebadevann i nesa for da ville det dra med seg denne væske ut. Han tegnet og forklarte hvordan nese, svelg og ører går sammen baki inni der.
Jeg gjør jo som legen sier. Jo mer jeg skyllet jo dårligere hørte jeg på andre øret også, dessuten ble jeg skikkelig dårlig av å holde hodet så langt bakover. Så jeg ga opp etter et par uker. Jeg hørte jo ingenting!
Etter et år eller to bestillte jeg time hos øre, nese, hals lege. Ting Tar Tid!
Han lo av meg! Kunne informere om at voksne ikke har væske i mellomøret, ellers kalt øreverk, om man ikke har vært plaget med øreverk da de var små. Halloo, hadde legen min sagt øreverk så hadde jeg visst at jeg ikke hadde det.
Han tittet og gjorde noen greier og sa jeg måtte komme å ta hørselstest. Hvilket jeg gjorde.
Damen som styret med hørselstesten sa jeg skulle gjenta ordene jeg hørte. Spurte etter første ordet om jeg virkelig skulle gjenta, hvilket hun bekreftet.
Damen stirret veldig ned på greia satt og ristet, så jeg gjennom ruten.
Men jeg skulle jo gjenta det jeg hørte, ikke min skyld at jeg hørte bare noen merkelige lyder og ikke ord.
Ørelegen skulle sende meg til en annen spesialist, også fordi jeg var mye svimmel. De styret noe veldig med sine tester. Jeg reagerte feil! Øøøh, hvordan reagerer man riktig da?
Så måtte jeg på riksen. De gjorde sine tester og sa jeg hadde en øresykdom. Jaja, greit nok. Med en operasjon regnet de med at øret ville bli bra. Kvitt øresus, svimmelhet, samt høre bedre.
Det var en liten risiko med operasjonen og det var at jeg faktisk kunne bli helt døv på det øret, "men det betyr i grunn ingenting for din del, sånn det er nå har du ikke bruk for øret likevel". Han prøvde å la være å le.
Tja, hva skal jeg si om resultatet?
Øresusen er der! Svimmelheten også! Men jeg hører ca 60% mot ca 20% før.

For en lykke for en som er passe ovefølsom for lyder.

Jeg lå i senga mi, godt under dyna etter å ha blitt kjørt hjem fra jobb. Hvilket ikke var så uvanlig, lite visste jeg da om ME. Et par-tre dager sovende gjorde nesten susen, holdt ihvertfall noen dager igjen.

Uansett, jeg lå der, ute av stand til å gjøre annet enn det. Så kjenner jeg noe som blir stukket i øret mitt. Og smellet! Faen, nå er jeg død, tenkte jeg.
Så kjente jeg noe i øret igjen og konstanterte at jeg ikke døde første gangen. Ser de at jeg ikke døde, lurte jeg på. Og det smalt på nytt.
Etter litt åpner jeg øynene forsiktig og der står min herlige eldste med øretermometeret.
Jeg var ikke skutt!

Jeg ble bare tatt tempen på....

Ja, gått, nesten bokstavelig talt. Tråkket løype og gått et par runder. Gikk litt opp i bakken, til før svingen og gled ned igjen. Godt vi er godt skjermet her ellers kunne noen trodd jeg var -ikke helt god-.

Balansen er ikke helt i orden, kan man si. Tryner med en gang det går fortere enn gangfart. Det gjorde jeg sist jeg prøvde ihvertfall, nå gikk jeg ikke fortere enn gangfart bortsett fra ned bakken.

Sist jeg gikk på ski, eller med ski da. Så var jeg med en kompis. Og da var balansen min enda mer ute å kjøre. Han sa han hadde vært på skitur og jeg hadde gått tur med skiene mine. Mulig jeg holdt skiene mer i hendene enn på beina... men søren heller; La meg kalle det skitur a?

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å koordinere ski, bein, staver, armer og kropp til å svinge i fart.
Inne i hodet mitt er det jo så enkelt, skøyte avgårde og kose seg. Men med en gang skia er på beina er det helt annet enn enkelt. Skia føles som limt i bakken, hvilket de overhodet ikke er. Det er bare når jeg skulle ha svingt de er det.

Jeg var veldig oppsatt på at eldste skulle få være med å ta del i yngste. Ikke at det var så enkelt i begynnelsen.

Eldste hadde med yngste rundt hjemme i dukkevogna si og i vippestolen. En dag dyttet hun vippestolen inn på rommet, etter litt kom eldste ut alene. "Hvor er yngste hen da?", spurte jeg. "I butikken", sa eldste, "men hun kan jo ikke gå i butikken alene", sa jeg. "Jo!", sa hun, "men hun blir lei seg om hun er alene, kan du ikke hente henne da?", "Nei, er i butikken", sa jenta. Ingen velvilje å spore der, så jeg gikk for å hente yngste mens eldste ble på stua. Ingen beibi og ingen vippestol på rommet. Det er ikke bare enkelt å gjemme en vippestol med unge i heller, liksom. Tittet under senga og inne i skapene.... ingen unge og ingen vippestol. Spurte eldste igjen hvor yngste var og eneste svaret jeg fikk var at hun var i butikken. Var bare å begynne å lete for meg selv da. Var ikke en lyd å høre fra hun som var i butikken heller (og det kommer jeg tilbake til en annen dag). I en leilighet på 72 kvadrat er det ikke så mye å lete gjennom heller... men jeg fant henne ikke!


Begynt å bli lettere panisk, kunne jeg ha glemt henne... selv om jeg var veldig sikker på at eldste dyttet henne i vippestolen inn på rommet sitt sist jeg så henne.


Til slutt kom eldste og sa at yngste var ferdig i butikken. Jeg fulgte halvspentredd med... inn på mitt soverom. Mitt soverom? Jeg hadde klesskap, en kommode og en seng... og jeg hadde titte inn der, til og med bak senga i glippen mellom senga og veggen.


Hun åpnet skapdøren min! Skapet mitt var for lite til å få skøvet inn vippestolen?


Og det var det! Det var ikke plass til å skyve vippestolen inn, men den kunne vippes inn!


Der hang hun gitt!

Da vi bodde hjemme alle sammen, jentene mine og jeg, så hadde jeg eldste som en pekepinn når jeg var helt på jordet.


Som da yngstejenta mi og jeg skulle lage taco. Vi stekte kjøttdeig og skar opp salat. Jeg ber yngste ta ut en boks mais. Jenta ser dumt på meg "mais?"


Hun kan være litt "blond" innimellom. "Ja", sa jeg. Jenta så fortsatt ut som et spørsmålstegn. Så da dytter jeg det inn med t-skje
"Du vet vel hva m a i s er!", sier jeg litt småirritert. "Joda, jeg vet jo det", sier hun. "Ja, så kanskje du klarer å ta ut en boks MAIS også da?", sier jeg. Tilfeldigvis titter jeg bort på eldste i sofaen, hun sitter og rister.


"Øøøh, har jeg gjort noe galt nå?", spør jeg. Hun braser ut i latter...


Ordet mais hadde ikke kommet ut av min munn en eneste gang, men derimot ris! Og ris hadde yngste fått stavet klart og tydelig opp, ned og i mente.





Hør hva jeg mener, ikke hva jeg sier!

Jeg har alltid ønsket meg hund. Kan fortsatt huske jeg hørte foreldrene mine diskutere "hun går jo lei etter kort tid og jeg har ikke lyst til å gå tur i all slags vær"

Men jeg var kanskje i nærheten av å få hund da jeg var 13-14 år. En mann i nabolaget hadde en vakker hund, den var veldig lydig også. Etter at jeg hadde snakket med mannen noen ganger kunne jeg få lov til å passe hunden, men først bli kjent med dem.

Jeg passet hunden hver dag, gikk turer og koste oss. Etter en stund skulle mannen flytte til sentrum og spurte om jeg ville overta hunden, han skulle betale kurs for oss slik at ting gikk i orden.

Det ble ikke slik! Sist jeg så han var på togstasjonen, han sa "Vil du ikke ha hunden?". "Jo", svarte jeg, "Jeg begynner jo å lure siden du ikke kommer opp lenger", sa han. "Ja", sa jeg "hvis du tenker deg om så skjønner du sikkert hvorfor".

Nå har jeg fått meg min egen hund! Den er sånn halvveis lydig, vi går på kurs og vi koser oss masse. Faktisk har jeg vel to hunder, for kjæresten min fikk hund noen dager før meg og da ble jeg helfrelst. Så flyttet vi sammen, så da ble det et herlig kaos.

For etter jeg fikk barn bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ha hund. Jeg er min mors datter, for nå var jeg der; jeg ville ikke gå tur i all slags vær. Ungene mine krevde sitt osv.

Men jeg har passet mange hunder fra jeg nesten fikk hund til jeg faktisk fikk hund.

En hund passet jeg for ei venninne, det var før jeg fikk barn. Den ga jeg bort til ei dame som bodde på småbruk. Venninnen min jobbet for mye til å ha hund, andre interesser osv. Så det var greit det, altså.

Også passet vi hunden til pappa til yngste dattern min et par uker. Den var blanding av schäfer og.... dinosaur?. Diger var valpen på 6 mnd, rakk meg opp til rompa. Ble anbefalt av en hundemann at det ikke var hunden for meg med såpass små barn. Lurt!



Jeg fikk altså helt min egen hund, egentlig når jeg ikke ønsket meg det lenger. Helt uten å måtte være redd for å bli antastet, uten å være redd for at døra skulle bli smekket igjen når jeg skulle gå ut for så å bli befølt, helt uten å få høre hvor sexy jeg var, helt uten å måtte titte inn på sovealkoven for å se pornobladene og helt uten å måtte se en naken ekkel mann når jeg åpnet døren for å ta ut hunden (entreen var ca 1,5 kvadrat og han visste jeg kom inn døra 1 minutt før jeg åpnet) og fikk høre at om han var naken så skulle jeg ikke bry meg. Jeg ble redd til slutt og turde ikke gå opp for å hente hunden, jeg ba på mine knær til venner for at de skulle bli med meg. Men det gikk ikke i lengden enda så mye jeg ville ha hunden.



Nå har jeg min egen. Bare å legge pengene på bordet, skrive under kontrakt og fikk forsikringer om at de gjerne ville ta henne tilbake om det skulle bli for mye hund for meg. Så enkelt!



Og det er jeg som må tvinge hunden ut i all slags vær!



Jeg har fått en liten hund.... trallallala *nynne*

Kanskje jeg er blitt inspirert av bloggverdenen, så jeg får prøve å se.
Og fordi jeg har så utrolig fantasi så ble bloggen min hetende "Snøskavler". Joda, jeg elsker absolutt vinteren. Takler varmen veldig dårlig, nemlig. Men også fordi jeg har ei herlig venninne, hun elsker sol og varme og har vel kanskje tatt bloggnavn etter det? Jepp, hermegåsa med elendig fantasi. Som da hun kalte meg "blomman" og jeg tenkte vel og lenge på noe pent å kalle henne... og det ble "bananflua mi". Hun liker å være flua mi altså, selv om jeg nok kunne funnet noe penere i ettertid... når jeg bare fikk tenkt meg godt om.
Jaja, har man ME-hue, så har man det. Har da kommet verre ting ut av snakketøyet både før og etter. Noen ganger virker bare topplokket overhodet ikke, oftest virker det litt i det minste.