Jeg hater følelsen på at noen følger etter meg.

Ja, jeg er redd min egen skygge.

Likevel pleier jeg ikke å tro at alle følger etter meg. Være seg om det er på gata eller i skogen. Men de gangene jeg får den følelsen er det utrolig ekkelt.

I fjor sommer var jeg på en sommerfest. Hadde tenkt å ta siste bussen hjem, den rakk jeg akkurat ikke. Så jeg fant ut at jeg kunne gå, kjølig i lufta og bare nedoverbakker hjem.
Jeg hadde god oversikt lange veier alle veier og så ikke et menneske noe sted. Så kom jeg til "krysset" der jeg kan velge om jeg skal ta omveien via bebodd strøk eller snarveien som ligger øde til. Siden det ikke var et menneske noe sted tok jeg snarveien.

Etter ca 50 meter hørte jeg plystring bak meg. Sånn kontaksøkende ekkel plystring. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg var sikker på at jeg ville ikke ha kontakt.
Jeg gikk så fort jeg orket, og fyren gikk etter.
Da jeg var ca 50-100 meter fra bakketoppen kom det en mann gående. Lurte litt febrilsk på om jeg skulle be han vente til jeg var kommet meg ned, men fant ut at jeg kunne løpe. Men han som gikk bak meg snudde plutselig da.
Kom meg vel hjem på mine skjelvende bein.

I dag, midt på dagen, skulle jeg gå til Dattern. Det tar ca 1 time å gå, en halvtime på en ganske øde turvei. Skjønt jeg pleier oftest å møte andre der, og uten at det har skremt meg selv om de går bak meg.
Men i dag... Jeg gikk forbi bussholdeplassen, stod masse folk der. Sambo kjørte forbi akkurat da jeg passerte holdeplassen, vi vinka i forbifarten og jeg gikk videre. Ringte han og snakket litt, og lurte på om jeg rakk å gå helt til Dattern. Sa også at det tar ca en halvtime på den øde turveien.
Da jeg skulle legge telefonen i lomma så jeg plutselig at en fyr gikk nesten oppå meg. Nesten så han hadde haka si på skulderen min. Folk flest holder litt mer avstand når jeg går med hundene.
Denne mannen hadde også gått mot bussholdeplassen (jeg gikk fra holdeplassen) i et veldig sakte tempo. Da han gikk bak meg gikk han fort.

Jeg hater også den følelsen av å være pingle, å se spøkelser ved høylys dag.

Men jeg stoppet og ba hundene komme helt til meg så mannen fikk gå forbi. Jeg gikk forbi den øde turveien for å stagge den ekle mavefølelsen jeg fikk. Titta litt etter mannen og da gikk han mye saktere igjen.

Ringte Dattern og ba henne møte meg der jeg var, jeg. Feiga skikkelig ut gitt.


Jeg kan ikke fordra filmer eller spill hvor det lurer skummelt rundt hjørnet. Det er så utrolig slitsomt å være redd. Så jeg føler absolutt ingen trang til å gjøre det "live", spes ikke å være hovedpersonen.

Er i grunn litt nysgjerrig på hva hundene ville gjort om noen overfalt meg. Ville de vært avstandstøffe som de alltid er, og stå på en meters avstand å bjeffe. Eller ville de gjort noe mer iherdig for å hjelpe meg.

Jeg skal ALDRI finne det ut! Bare lure på det...

Tiden går *pittelitt panikk*
På 20 årsdagen min ble jeg kaldt "gammal hurpe" av noen gutter som knuste flasker. Ja, jeg sa selvfølgelig at det var unødvendig av dem å knuse flasker. "Kjeft'a gamle hurpe", sa de og løp.
Det er snart 20 år siden...

og nå ER jeg gammal hurpe!

billmrk: gammalhurpe/40

Jeg elsker våren....

og vinteren og høsten..

egentlig sommeren også..

Jeg nyter vårsolen i fulle drag.
Har puslet ute i dag med å skru sammen utemøblene her på hytta, i tynn genser. Hundene har tuslet rundt og kosa seg. De ville vel kosa seg mer om de gikk løse, men..

Jeg elsker å kunne nyte solen, kjenne varmen av den... nå som det ikke er så varmt.
Men jeg elsker absolutt ikke plussgrader over et parogtjue. Og det er teit å grue seg til det allerede nå.

Husker enda panikken som grep meg for et par år siden, kjenner følelsen og ønsker den ikke igjen. Jeg stod ute, her på hytta. Sambo og en kompis dro ut med båten. Det var så varmt, første ordentlige varme dagen.
I panikken lurte jeg på hvordan jeg skulle ta livet av meg, for jeg orket ikke en varm sommer til. Det varte bare et par sekunder.
For jeg vil ikke dø. Jeg elsker så absolutt livet! Jeg har det bare ikke så bra når det er varmt. Faktisk har jeg det helt jævelig.

Det er som når smertehelvete er på sitt verste, da har jeg lyst til å være død til det verste er over. Bare den stunden, ikke ellers. Slik er det med varmen. Kunne godt vært død akkurat på det varmeste.

Også maset da, det er visst opplest og vedtatt at alle skal sitte ute og nyte sommeren.
Hvorfor er det det?

I fjor stod jeg opp grytidlig og gikk tur med hundene, før varmen tok tak. Det stopper seg når man har en kropp som normalt våkner klokken 10.30. Men funker noen dager.

I byen sjekker jeg himmelen om det er skyer som kommer til å skygge for solen. Hvor jeg kan gå til hvilke tider hvor skygger av hus/trær faller osv.

Her på hytta tar jeg et morgenbad og kjøler meg ned før frokost. Så tar jeg et etter frokostbad. Før lunsjbad... etter lunsjbad. Før middagbad, etter middagbad.
Eller rett og slett bare et bad... eller 5!
Jeg elsker å ligge og vake i vannet.
Og jeg digger når det er folk her som elsker å bade like lenge som meg, eller om det er mange nok folk som kan avløse hverandre.
Da har jeg det bra da! Selv om det er over etparogtjue grader.

Jupp, livet er oftest ganske herlig året rundt.

Men nå nyyyyter jeg våren.

Dattern har passet hundene mine noen dager. Tidlig en kveld ringte hun, "vi er ute på kveldstur og Chira halter"
Det regnet, og Chira liker absolutt ikke regn! Så hun haltet når de gikk _fra_ hjem. Snudde de og gikk hjemover så haltet hun ikke. Sånn prøvde dattern noen ganger. Haltet på vei _fra hjem, ingen halting på vei hjem..
Når bikkja skjønner at hun må halt til hun er helt hjemme, DA er hun virkelig utspekulert.

sier at noe ikke stemmer. Og jeg vet ikke hva det er.

Gid den kunne snakke!

Før leste jeg en del. Lettleste og ikke så lange bøker. Spesielt da jentene mine var små, da hadde jeg en bok på toalettet. Så satt jeg der og leste for å få litt fred.
Ville nok ikke fått fred om jeg la meg i senga. Men når jeg satt på toalettet og sa de måtte holde seg unna fordi det luktet vondt var det ikke vanskelig å få noen minutters ro :)
Da eldste kom i tenårene fant vel hun ut det samme som meg. Bare at hun leste i den samme boka som meg.

Nå har jeg ikke lest på mange år. Det funker liksom ikke. Husker ikke hva jeg leser om... kanskje ikke så rart når øynene ramler fra den ene linja til den neste og opp igjen.

Nå har jeg kjøpt meg lydbøker. Bestillte noen på nett. Kjøpte meg iPod shuffelsak, som jeg ikke får en lyd ut av. Nå har jeg kjøpt meg en ZENsak, og den får jeg lyd ut av. I tillegg har jeg kjøpt et par lydbøker som ligger ferdig inne i en spiller, bare for å være på den sikre siden.

Nå skal jeg "lese" igjen!

Skulle tro de aldri hadde vært utenfor døra når vi går ut. Voff meg her og voff meg der. Andre hunder skal forsøkes skremmes på lang avstand!
Jeg har i grunn gitt opp. Gitt opp til den dagen jeg får hjelp. Så jeg tar bare voffedyra inn og ber dem gå forbi møtende hunder.
Han som trener oss skal prøve å hjelpe oss litt. Han har en snill hund som ikke gjør en hund fortred. Hunden ligger bare stille og tar den julingen den eventuelt måtte få. Selv mine hunder skjønte etterhvert at de ikke trengte være redd.

I dag på tur gikk det ei dame bak meg med en liten hund. Jeg gikk på for å slippe at mine skulle utagere. Fikk selv Shandy til å gå fremover uten å bry seg så veldig om hunden bak oss, hun pleier å rygge. Etter et godt stykke bortover veien fant jeg ut at jeg måtte sette ned tempoet, ellers ville jeg ikke orket oppoverbakken litt lenger bort. Så jeg gikk til siden og sa at jeg slapp dem forbi og at jeg har "bitcher i bånd".
Nåja, sa damen, hunden hennes er så snill og gjør ingenting. Men lurte på om jeg trodde mine ville kunne skade hennes mye. Hehe..
Det gikk jo selvfølgelig bra etter litt knuffing. Ingen skader og ingen slosskamp!

Da vi var kommet til stedet vi skulle hver vår vei takker hun for turen. Og jeg sier:

"Øøøh, jo, takk for at mine fikk... eeeh.... banke hunden din"