Jeg folder mine hender små

I takk og bønn til deg


La alle barn i verden få


Det like godt som jeg




Skulle ønske alle barn i verden ville få det like godt som deg, lillegull!

Jeg elsker våren....

og vinteren og høsten..

egentlig sommeren også..

Jeg nyter vårsolen i fulle drag.
Har puslet ute i dag med å skru sammen utemøblene her på hytta, i tynn genser. Hundene har tuslet rundt og kosa seg. De ville vel kosa seg mer om de gikk løse, men..

Jeg elsker å kunne nyte solen, kjenne varmen av den... nå som det ikke er så varmt.
Men jeg elsker absolutt ikke plussgrader over et parogtjue. Og det er teit å grue seg til det allerede nå.

Husker enda panikken som grep meg for et par år siden, kjenner følelsen og ønsker den ikke igjen. Jeg stod ute, her på hytta. Sambo og en kompis dro ut med båten. Det var så varmt, første ordentlige varme dagen.
I panikken lurte jeg på hvordan jeg skulle ta livet av meg, for jeg orket ikke en varm sommer til. Det varte bare et par sekunder.
For jeg vil ikke dø. Jeg elsker så absolutt livet! Jeg har det bare ikke så bra når det er varmt. Faktisk har jeg det helt jævelig.

Det er som når smertehelvete er på sitt verste, da har jeg lyst til å være død til det verste er over. Bare den stunden, ikke ellers. Slik er det med varmen. Kunne godt vært død akkurat på det varmeste.

Også maset da, det er visst opplest og vedtatt at alle skal sitte ute og nyte sommeren.
Hvorfor er det det?

I fjor stod jeg opp grytidlig og gikk tur med hundene, før varmen tok tak. Det stopper seg når man har en kropp som normalt våkner klokken 10.30. Men funker noen dager.

I byen sjekker jeg himmelen om det er skyer som kommer til å skygge for solen. Hvor jeg kan gå til hvilke tider hvor skygger av hus/trær faller osv.

Her på hytta tar jeg et morgenbad og kjøler meg ned før frokost. Så tar jeg et etter frokostbad. Før lunsjbad... etter lunsjbad. Før middagbad, etter middagbad.
Eller rett og slett bare et bad... eller 5!
Jeg elsker å ligge og vake i vannet.
Og jeg digger når det er folk her som elsker å bade like lenge som meg, eller om det er mange nok folk som kan avløse hverandre.
Da har jeg det bra da! Selv om det er over etparogtjue grader.

Jupp, livet er oftest ganske herlig året rundt.

Men nå nyyyyter jeg våren.

sier at noe ikke stemmer. Og jeg vet ikke hva det er.

Gid den kunne snakke!

Før leste jeg en del. Lettleste og ikke så lange bøker. Spesielt da jentene mine var små, da hadde jeg en bok på toalettet. Så satt jeg der og leste for å få litt fred.
Ville nok ikke fått fred om jeg la meg i senga. Men når jeg satt på toalettet og sa de måtte holde seg unna fordi det luktet vondt var det ikke vanskelig å få noen minutters ro :)
Da eldste kom i tenårene fant vel hun ut det samme som meg. Bare at hun leste i den samme boka som meg.

Nå har jeg ikke lest på mange år. Det funker liksom ikke. Husker ikke hva jeg leser om... kanskje ikke så rart når øynene ramler fra den ene linja til den neste og opp igjen.

Nå har jeg kjøpt meg lydbøker. Bestillte noen på nett. Kjøpte meg iPod shuffelsak, som jeg ikke får en lyd ut av. Nå har jeg kjøpt meg en ZENsak, og den får jeg lyd ut av. I tillegg har jeg kjøpt et par lydbøker som ligger ferdig inne i en spiller, bare for å være på den sikre siden.

Nå skal jeg "lese" igjen!

Kom hjem i går etter en skogstur med hundene, så sier sambo at han har kjøpt en gave til meg.
Jeg ser den grønne elkjøp-posen ligge i sofaen.
Når menn kjøper "gave" til sin kjære på elkjøp så pleier det å være en baktanke med det, eller?

Neida, det var ikke strykejern, kjøkkenmaskin eller sånne ting.
Det var en Nintendo DS! Med to spill. Super Mario er jo obligatorisk! Men når vi snakker om det andre spillet er jeg søren ikke sikker på om jeg skal ta det som en fornærmelse...

Brain Training

Ærlig talt, mener han at jeg må trene hjernen min? Synes den har det utrolig bra i dvale jeg!

Egentlig er hjernetrim moro, men når man starter opp spillet og går gjennom det det gjør på begynnelsen så kom den med hvor gammel min hjerne er *snøft*

80 år! *host*

Nå kunne jeg skrytt på meg livserfaring, men det spurte den ikke om *sukk*

På andre forsøk fikk jeg en hjernealder på 32 år :)

Jeg hadde hørt veldig dårlig på et øre en stund, og hadde øresus. Legen min sa at jeg hadde væske i mellomøret så jeg skulle bare helle øyebadevann i nesa for da ville det dra med seg denne væske ut. Han tegnet og forklarte hvordan nese, svelg og ører går sammen baki inni der.
Jeg gjør jo som legen sier. Jo mer jeg skyllet jo dårligere hørte jeg på andre øret også, dessuten ble jeg skikkelig dårlig av å holde hodet så langt bakover. Så jeg ga opp etter et par uker. Jeg hørte jo ingenting!
Etter et år eller to bestillte jeg time hos øre, nese, hals lege. Ting Tar Tid!
Han lo av meg! Kunne informere om at voksne ikke har væske i mellomøret, ellers kalt øreverk, om man ikke har vært plaget med øreverk da de var små. Halloo, hadde legen min sagt øreverk så hadde jeg visst at jeg ikke hadde det.
Han tittet og gjorde noen greier og sa jeg måtte komme å ta hørselstest. Hvilket jeg gjorde.
Damen som styret med hørselstesten sa jeg skulle gjenta ordene jeg hørte. Spurte etter første ordet om jeg virkelig skulle gjenta, hvilket hun bekreftet.
Damen stirret veldig ned på greia satt og ristet, så jeg gjennom ruten.
Men jeg skulle jo gjenta det jeg hørte, ikke min skyld at jeg hørte bare noen merkelige lyder og ikke ord.
Ørelegen skulle sende meg til en annen spesialist, også fordi jeg var mye svimmel. De styret noe veldig med sine tester. Jeg reagerte feil! Øøøh, hvordan reagerer man riktig da?
Så måtte jeg på riksen. De gjorde sine tester og sa jeg hadde en øresykdom. Jaja, greit nok. Med en operasjon regnet de med at øret ville bli bra. Kvitt øresus, svimmelhet, samt høre bedre.
Det var en liten risiko med operasjonen og det var at jeg faktisk kunne bli helt døv på det øret, "men det betyr i grunn ingenting for din del, sånn det er nå har du ikke bruk for øret likevel". Han prøvde å la være å le.
Tja, hva skal jeg si om resultatet?
Øresusen er der! Svimmelheten også! Men jeg hører ca 60% mot ca 20% før.

For en lykke for en som er passe ovefølsom for lyder.

Jeg lå i senga mi, godt under dyna etter å ha blitt kjørt hjem fra jobb. Hvilket ikke var så uvanlig, lite visste jeg da om ME. Et par-tre dager sovende gjorde nesten susen, holdt ihvertfall noen dager igjen.

Uansett, jeg lå der, ute av stand til å gjøre annet enn det. Så kjenner jeg noe som blir stukket i øret mitt. Og smellet! Faen, nå er jeg død, tenkte jeg.
Så kjente jeg noe i øret igjen og konstanterte at jeg ikke døde første gangen. Ser de at jeg ikke døde, lurte jeg på. Og det smalt på nytt.
Etter litt åpner jeg øynene forsiktig og der står min herlige eldste med øretermometeret.
Jeg var ikke skutt!

Jeg ble bare tatt tempen på....

Ja, gått, nesten bokstavelig talt. Tråkket løype og gått et par runder. Gikk litt opp i bakken, til før svingen og gled ned igjen. Godt vi er godt skjermet her ellers kunne noen trodd jeg var -ikke helt god-.

Balansen er ikke helt i orden, kan man si. Tryner med en gang det går fortere enn gangfart. Det gjorde jeg sist jeg prøvde ihvertfall, nå gikk jeg ikke fortere enn gangfart bortsett fra ned bakken.

Sist jeg gikk på ski, eller med ski da. Så var jeg med en kompis. Og da var balansen min enda mer ute å kjøre. Han sa han hadde vært på skitur og jeg hadde gått tur med skiene mine. Mulig jeg holdt skiene mer i hendene enn på beina... men søren heller; La meg kalle det skitur a?

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å koordinere ski, bein, staver, armer og kropp til å svinge i fart.
Inne i hodet mitt er det jo så enkelt, skøyte avgårde og kose seg. Men med en gang skia er på beina er det helt annet enn enkelt. Skia føles som limt i bakken, hvilket de overhodet ikke er. Det er bare når jeg skulle ha svingt de er det.