Jeg leser støtt og stadig på nett om hundefolk som klager over andre hundefolk. Ala "hunden deres kom løpende rett bort til min", "de hadde ikke kontroll", "hunden deres knurret på min", "kom en hund og forstyrret treningen" osv osv. På de 3 årene jeg har hatt hund har vi gått mye i skogen, ikke en eneste gang har jeg møtt noen som er blitt sure for at mine er løse. Er vel sjeldent vi møter folk som har egne hunder i bånd. Hundene velger selv hvor nær kontakt de vil ha, så går de videre.
Jeg roper alltid hundene inn for de er noen skikkelig bitcher, da får jeg oftest høre "la de gå, det går bra".
I dag på tur traff vi to store hunder, høflige som de var holdt de seg unna til eierene kom. Da måtte den ene sjekke ut disse bitchene litt mer. Så vi slapp hundene og det gikk seg til. De begynte å leke til og med.
Eneste sure folkene jeg møter på tur går på ski eller sykler, fotfolk med eller uten hund er bare blide!

Jeg som elsker vinteren gleder meg faktisk til skiløypene tiner bort. Det er visst ikke plass til fotfolk i skogen når det er skiløyper. De vet ikke hva de snakker om når de skriker at jeg burde ha på ski neste gang. Jeg er livsfarlig på ski! Ikke bare for meg selv, men for andre også. Kan man ikke koordinere bevegelser så kan man ikke, ikke hjelper det med elendig balanse heller.
Løse hunder i skiløypa! Ja, er det noe bedre å ha de i bånd så skiløperne kan surre seg inn i båndene?
Jeg prøver virkelig å holde meg mest mulig unna skiløyper! Men det er umulig å gå tur når snøen rekker meg opp til livet. Har tenkt lenge på å få meg truger, men hundene mine vil likevel drukne i snøen. De er under 30 cm høye.
Vi har ikke så lang tid hvor hundene kan løpe og kose seg før viltet får små og det blir båndtvang.
Nå er det ikke skiløperne sin skyld at jeg har hund, men det er ikke min skyld at de går på ski heller. Likevel går det an å gi plass og vise hensyn til alle parter!

Ikke at jeg gleder meg til kamikazesyklistene prøver å kjøre meg ned på gangveier heller...

Ei venninne skulle se om hun fikk endret bloggen min litt, men hun fikk det ikke slik hun ville.

Ellers har jeg startet på stevne i lydighet med begge voffene mine. Det gikk veldig bra!
Shandy kom på 5. plass i klassen og fikk opprykk til klasse 2 :)
Chira fikk ikke opprykk. Det var kaldt og lenge å vente. Jeg fryktet at hun skulle protestere verre enn hun gjorde, som å sette seg på plass bak-frem på feil side, sette seg opp under fellesdekken og sånt. Men hun klarte fint å se totalt uinteressert ut, hadde man fått poeng for det ville hun glatt fått en 10'er. Også hørte hun faktisk på meg og kom tilbake da hun var på vei ut av ringen mellom øvelsene. Jeg er kjempefornøyd og jeg digger bikkjene mine.
Var faktisk ikke så nervøs da dagen kom som jeg var i ukene før, jeg var så nervøs at jeg omtrent pissa på meg når jeg tenkte på stevnet.

Til søndag skal vi starte igjen. Jeg bare gleder meg, skjønt nervene kommer vel. Uansett så kan det ikke gå dårligere enn helt på trynet *heise på skuldrene*
Målet er at vi skal ha det moro, samt treffe folk og hunder :)

Dattern har passet hundene mine noen dager. Tidlig en kveld ringte hun, "vi er ute på kveldstur og Chira halter"
Det regnet, og Chira liker absolutt ikke regn! Så hun haltet når de gikk _fra_ hjem. Snudde de og gikk hjemover så haltet hun ikke. Sånn prøvde dattern noen ganger. Haltet på vei _fra hjem, ingen halting på vei hjem..
Når bikkja skjønner at hun må halt til hun er helt hjemme, DA er hun virkelig utspekulert.

Skulle tro de aldri hadde vært utenfor døra når vi går ut. Voff meg her og voff meg der. Andre hunder skal forsøkes skremmes på lang avstand!
Jeg har i grunn gitt opp. Gitt opp til den dagen jeg får hjelp. Så jeg tar bare voffedyra inn og ber dem gå forbi møtende hunder.
Han som trener oss skal prøve å hjelpe oss litt. Han har en snill hund som ikke gjør en hund fortred. Hunden ligger bare stille og tar den julingen den eventuelt måtte få. Selv mine hunder skjønte etterhvert at de ikke trengte være redd.

I dag på tur gikk det ei dame bak meg med en liten hund. Jeg gikk på for å slippe at mine skulle utagere. Fikk selv Shandy til å gå fremover uten å bry seg så veldig om hunden bak oss, hun pleier å rygge. Etter et godt stykke bortover veien fant jeg ut at jeg måtte sette ned tempoet, ellers ville jeg ikke orket oppoverbakken litt lenger bort. Så jeg gikk til siden og sa at jeg slapp dem forbi og at jeg har "bitcher i bånd".
Nåja, sa damen, hunden hennes er så snill og gjør ingenting. Men lurte på om jeg trodde mine ville kunne skade hennes mye. Hehe..
Det gikk jo selvfølgelig bra etter litt knuffing. Ingen skader og ingen slosskamp!

Da vi var kommet til stedet vi skulle hver vår vei takker hun for turen. Og jeg sier:

"Øøøh, jo, takk for at mine fikk... eeeh.... banke hunden din"

Jeg har en TV-slave her. Hun er veldig interessert i dyreprogrammer, bjeffer noe veldig på hunder på TV.
I vinter så vi på "Black Beauty", hun lå i ene sofaen og jeg satt henslengt i stolen på andre siden av bordet. Riktig så avslappet. Chira ser ikke TV, men lå i den andre sofaen og sov under teppet.
I filmen så begynner stallen å brenne. Shandy blir helt rar i trynet, hopper ned av sofaen. Prøver å gå bak den, noe som selvfølgelig ikke går, så går hun i kroken ved peisen og gjemmer seg der.
Jeg smisker og ber henne komme til meg. Hun satt seg med ryggen mot TVen, men tødde litt opp etterhvert og tittet litt igjen innimellom.

I mitt hue skjønner jeg at hun ser hunder i TV-ruta, men ikke at hun skjønner handling på TV?

Jeg har alltid ønsket meg hund. Kan fortsatt huske jeg hørte foreldrene mine diskutere "hun går jo lei etter kort tid og jeg har ikke lyst til å gå tur i all slags vær"

Men jeg var kanskje i nærheten av å få hund da jeg var 13-14 år. En mann i nabolaget hadde en vakker hund, den var veldig lydig også. Etter at jeg hadde snakket med mannen noen ganger kunne jeg få lov til å passe hunden, men først bli kjent med dem.

Jeg passet hunden hver dag, gikk turer og koste oss. Etter en stund skulle mannen flytte til sentrum og spurte om jeg ville overta hunden, han skulle betale kurs for oss slik at ting gikk i orden.

Det ble ikke slik! Sist jeg så han var på togstasjonen, han sa "Vil du ikke ha hunden?". "Jo", svarte jeg, "Jeg begynner jo å lure siden du ikke kommer opp lenger", sa han. "Ja", sa jeg "hvis du tenker deg om så skjønner du sikkert hvorfor".

Nå har jeg fått meg min egen hund! Den er sånn halvveis lydig, vi går på kurs og vi koser oss masse. Faktisk har jeg vel to hunder, for kjæresten min fikk hund noen dager før meg og da ble jeg helfrelst. Så flyttet vi sammen, så da ble det et herlig kaos.

For etter jeg fikk barn bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle ha hund. Jeg er min mors datter, for nå var jeg der; jeg ville ikke gå tur i all slags vær. Ungene mine krevde sitt osv.

Men jeg har passet mange hunder fra jeg nesten fikk hund til jeg faktisk fikk hund.

En hund passet jeg for ei venninne, det var før jeg fikk barn. Den ga jeg bort til ei dame som bodde på småbruk. Venninnen min jobbet for mye til å ha hund, andre interesser osv. Så det var greit det, altså.

Også passet vi hunden til pappa til yngste dattern min et par uker. Den var blanding av schäfer og.... dinosaur?. Diger var valpen på 6 mnd, rakk meg opp til rompa. Ble anbefalt av en hundemann at det ikke var hunden for meg med såpass små barn. Lurt!



Jeg fikk altså helt min egen hund, egentlig når jeg ikke ønsket meg det lenger. Helt uten å måtte være redd for å bli antastet, uten å være redd for at døra skulle bli smekket igjen når jeg skulle gå ut for så å bli befølt, helt uten å få høre hvor sexy jeg var, helt uten å måtte titte inn på sovealkoven for å se pornobladene og helt uten å måtte se en naken ekkel mann når jeg åpnet døren for å ta ut hunden (entreen var ca 1,5 kvadrat og han visste jeg kom inn døra 1 minutt før jeg åpnet) og fikk høre at om han var naken så skulle jeg ikke bry meg. Jeg ble redd til slutt og turde ikke gå opp for å hente hunden, jeg ba på mine knær til venner for at de skulle bli med meg. Men det gikk ikke i lengden enda så mye jeg ville ha hunden.



Nå har jeg min egen. Bare å legge pengene på bordet, skrive under kontrakt og fikk forsikringer om at de gjerne ville ta henne tilbake om det skulle bli for mye hund for meg. Så enkelt!



Og det er jeg som må tvinge hunden ut i all slags vær!



Jeg har fått en liten hund.... trallallala *nynne*