Mange kvinner som har født barn kjenner seg igjen, tenker jeg.

Da jeg hadde fått yngste ble jeg hardt rammet av ammetåke... enda amminga gikk helt på tryne.

Faktisk er ammtåke skummelt likt ME-tåke!

Ingenting var der det skulle være. Melka stod ihvertfall ikke i kjøleskapet, pålegg i diverse skap osv. Prate med folk var heller ikke uproblematisk. Der skulle jeg være stolt mor som gledelig fortalte alt om fødsel, vekt og sånt. Tror ikke akkurat jeg imponerte folk. Midt i setningen glemte jeg hva jeg holdt på å si. Så ser du bare ansiktet på den du prater med som har fått halsen ett hakk lenger frem i påvente på resten som liksom skal komme ut av kjeften min. Stum! Vri hjernen... helt uten at det hjelper. Totalt dødt! Ingenting!

Siden yngste "ikke fikk nok av meg", som veiedamen på helsestasjonen sa, så måtte vi veie 3 ganger i uken. Stress! Ja, det er akkurat hva ei mor som strever med ammingen trenger.

Og alltid stess med å kle på meg, yngste og 2 åringen.

Dro med vognen og eldste ut i heisen og ut av oppgangen. På veien skulle jeg rette på vogndynen som ikke lå pent. Iiiiiik, ungen, hvor søren er ungen?

Tenke! Hvor gjorde jeg av henne sist? I heisen? I gangen? Herregud, bare jeg har glemt henne inne hjemme slik at naboene ikke finner henne.

"Stå her!", klar beskjed til eldste. Løp inn og opp trappa, låste opp døra og der lå hun. På gulvet i entreen.

Nei, jeg sa ikke på helsestasjonen at vi kom for sent fordi jeg glemte ungen hjemme...