Jeg var veldig oppsatt på at eldste skulle få være med å ta del i yngste. Ikke at det var så enkelt i begynnelsen.

Eldste hadde med yngste rundt hjemme i dukkevogna si og i vippestolen. En dag dyttet hun vippestolen inn på rommet, etter litt kom eldste ut alene. "Hvor er yngste hen da?", spurte jeg. "I butikken", sa eldste, "men hun kan jo ikke gå i butikken alene", sa jeg. "Jo!", sa hun, "men hun blir lei seg om hun er alene, kan du ikke hente henne da?", "Nei, er i butikken", sa jenta. Ingen velvilje å spore der, så jeg gikk for å hente yngste mens eldste ble på stua. Ingen beibi og ingen vippestol på rommet. Det er ikke bare enkelt å gjemme en vippestol med unge i heller, liksom. Tittet under senga og inne i skapene.... ingen unge og ingen vippestol. Spurte eldste igjen hvor yngste var og eneste svaret jeg fikk var at hun var i butikken. Var bare å begynne å lete for meg selv da. Var ikke en lyd å høre fra hun som var i butikken heller (og det kommer jeg tilbake til en annen dag). I en leilighet på 72 kvadrat er det ikke så mye å lete gjennom heller... men jeg fant henne ikke!


Begynt å bli lettere panisk, kunne jeg ha glemt henne... selv om jeg var veldig sikker på at eldste dyttet henne i vippestolen inn på rommet sitt sist jeg så henne.


Til slutt kom eldste og sa at yngste var ferdig i butikken. Jeg fulgte halvspentredd med... inn på mitt soverom. Mitt soverom? Jeg hadde klesskap, en kommode og en seng... og jeg hadde titte inn der, til og med bak senga i glippen mellom senga og veggen.


Hun åpnet skapdøren min! Skapet mitt var for lite til å få skøvet inn vippestolen?


Og det var det! Det var ikke plass til å skyve vippestolen inn, men den kunne vippes inn!


Der hang hun gitt!